Ny kuldeperiode

Til uka er det på nytt ventet å bli kaldt på Østlandet, kanskje -20 og kanskje enda kaldere. For oss naturfotografer er dette godt nytt, for jo kaldere det blir jo flottere motiver. Lyset blir magisk og frostrøyken blir enda heftigere, kombinert med en lav sol og rim står motivene i kø. Etter min mening er lyset som mest magisk i timen etter solnedgang som på bildet over. Vedlagte bilder er fra en telttur i januar hvor det på det kaldeste var rundt -25 grader.


Når det blir såpass kaldt vil du møte litt utfordringer, spesielt med tanke på batteriene. Selv har jeg alltid med meg minst 3 batterier i streng kulde, og jeg bærer de tett på kroppen. Skal jeg ikke bruke kameraet på en stund tar jeg også ut batteriet av kamera og holder det varmt. Ved nattfoto med eksponeringstider på 10-15 minutter har jeg opplevd at batteriene tømmes under eksponeringen noe som er kjedelig. Men det er bare å varme de opp igjen så er de like fine som nye. Husk også å benytte objektivdeksel mellom opptakene, hvis ikke risikerer du å få rim på frontlinsa.

Vinterlys

Desember er en måned med lite lys, men det lyset vi har er ofte magisk. Jo kaldere vær desto finere lys. Etter en periode med tidvis streng kulde har helgen fremstått langt mildere, men det var allikevel 10-12 minusgrader rundt solnedgang idag. Ikke helt kaldt nok for å lokke frem det mest magiske desemberlyset. Men litt av kuldelyset viste seg i blåtimen.

Istiden er her

Finn fram skøytene - Istiden er her er hovedoppslag på forsiden av siste nr av bladet Fjell og Vidde. Forsiden er illustrert med et av mine skøytebilder fra Oslomarka. Alltid artig med forsider, og ekstra artig siden Fjell og Vidde er Norges klart største blad som retter seg mot natur og friluftsliv med ca 370 000 lesere. De har også truffet bra med hovedoppslaget sitt siden vi nå om dagen opplever et fantastisk skøyteføre på mange vann på Østlandet. Bildene under er tatt på Gjersjøen idag hvor stålisen lå speilblank pent dekorert med store rimkrystaller.


En av mine bilder preger forsiden av siste nr av Fjell og Vidde. Det er tatt på Geitsjøen i Østmarka i november 2008. Jeg har panorert med en lukkertid på 1/12 sek for å få frem fartseffekten.



Her har jeg tatt bilde av meg selv med kamera på stativ og fjernkontroll. Det ble veldig mange turer frem og tilbake foran kamera før jeg fikk bilde akkurat som jeg ønsket det.

Turskøyter finnes i flere varianter, her benytter jeg en type som har skibindinger, dermed får jeg klappskøyter.

Stålis

Makan til forhold skal du lete lenge etter. De som ikke har opplevd og suse avgårde på svart og speilblank stålis på markaskøyter har gått glipp av en stor naturopplevelse. Dagens tur gikk til innsjøen Lyseren i Enebakk kommune, et vann hvor isen normalt legger seg sent. Men med siste ukes strenge kulde satset vi på at isen akkurat hadde lagt seg. Og makan til fullklaff skal du lete lenge etter. Isen lå som et speil, svart og blank, totalt urørt og tykkelsen var fra 4 til 6 cm.


Når isen er såpass tynn som idag er det viktig å ta sine forholdsregler. Ispigger rundt halsen og kasteline for å hjelpe hvis uhellet skulle være ute er standardutstyr. I tillegg er det til stor hjelp å ha en isstav. Det er en kraftig stav som du enkelt kan slå i isen og kontrollere tykkelsen.


Her har Bent hakket seg gjennom isen med isstaven og konstaterer at det er rundt 5 cm.

Fetsund Lenser

Høsten er en spennende tid for fotografering med fascinerende lys og farger. På denne tiden av året endrer ofte lyset seg fra minutt til minutt, spesielt tidlig på kvelden. Jeg har brukt en del kvelder i området rundt Fetsund lenser denne høsten for å forsøke å fange lyset og stemningen på dette gamle fløtingsanlegget. Er man ute til rett tid kan det være mange fine motiver i skumringstimen. Ofte kan det være spennende og kombinere naturlig og kunstig lys som på bildet over og de to under.



Tømmerfløting var en grunnleggende virksomhet for trelastindustrien som skulle bli en av Norges første store bærende industrier. Strategisk beliggende rett nord for Øyeren ble Fetsund Lenser et av de sentrale fløtingsanlegg i Glommavassdraget, og blant de største i Norge. Fra opprettelsen i 1881 til siste fløtingssesongen i 1985 var Fetsund Lenser en arbeidsplass av stor betydning for regionen.

Fløtingsanlegget er bevart slik det sto ved nedleggelsen i 1985 og Fetsund Lenser er i dag fløtingsmuseum og Nasjonalt industrielt kulturminne. Mesteparten av anlegget er utendørs og tilgjengelig for besøkende hele døgnet. Her kan man ferdes på flåtegangene (Flytende fortau) og kikke på de gamle båtene som slepebåten Mørkfoss og mindre varpebåter. Flere av båtene er bygget på Fetsund Lenser.

Høst

Litt stille på bloggen min om dagen, men det er ikke fordi jeg ikke tar bilder. Mer fordi jeg prioriterer å fotografere fremfor å blogge. Men her kommer et knippe høstbilder fra indre og høyereliggende områder av Sør-Norge. De tre øverste bildene er fra Døråldalen i Rondane. Passerte Rondane på vei hjem fra Dovre i midten av september og satt av litt tid i vakre Døråldalen. Det lå en del tunge skyer rundt horisonten men jeg var heldig å få sol noen få minutter før den forsvant bak fjellene. Og den lave kveldssola ga meg akkurat den piffen jeg følte at motivene trengte for å komme til sin rett.



I høstferien (Uke 40) var jeg noen dager i Trysil, men denne gangen var det ikke tegn til sol. Men det lave skydekket passet på en måte til landskapet. Bladene var for det meste falt av trærne og fargene var langt mindre intense, men de fargene som var kom fint frem under gjeldene lysforhold.

Moskus

Var på Dovrefjelll litt tidligere i høst og var blant annet så heldig å få oppleve kamp mellom to fullvoksne moskusokser. Det er fasinerende og oppleve hvordan de store dyrene står ansikt til ansikt, hvordan de rygger og vugger med hodene før de tar sats og setter fart. Men senket hode smeller de panneplatene sammen og blir stånde og måle krefter mens de prøver å kommme til hverandre med de spisse hornene. Når vi vet at en voksen moskusokse kan veie opptil 500kg er det store krefter i sving når disse urdyrene skal måle krefter.

Fetsund ikveld etter solnedgang

Utsikten fra Fetsundbrua og utover Glomma rett etter solnedgang ikveld. (Ja litt modifisert da). I forgrunn Fetsund Lenser. Høsten er en fantastisk tid.

Klikk på bildet for å se det i større format!

Dovre mer enn Snøhetta og moskus

Dovre er langt mer enn Snøhetta og Moskus. Ja nå har jeg ikke hatt noen bilder av moskus her på bloggen fra siste helgs tur, men det kommer. Det var moskus som var hovedfokus for turen ikke landskapsfoto, men noen landskapsbilder ble det allikevel. For min egen del er det sånn at jeg mange ganger bestemmer meg før jeg drar på tur for hva jeg skal fokusere på. Noen ganger endre forholdene seg, men ofte holder jeg meg til fokusområdet. Med fokus på bestemte områder eller tekniker synes jeg selv at jeg får langt bedre bilder. Så vedlagte landskapsbilder er ikke så bra gjennomført som jeg kunne ønske, for jeg ser i ettertid at flere av motivene har langt større potensiale enn hva jeg har fått ut av dem.



Elva Svone med Svånåtindan i bakgrunn.
Svånåtindan.
Rovfugl (Fjellvåk?) ved foten av Snøhetta.
Elg i nærheten av Fokstumyra

Reinsdyr og Lemen

September er topptid for fjellfoto. Høstfarger, klar luft, snøkledde fjell og fargerike daler, sjelden er fjellet vakrere. Sist helg var det Dovre som var reisemål men da Kåre foreslo at vi reiste en dag tidligere for å få med reinsdyrslakting på Valdresflya var jeg ikke vanskelig å be. På fredag morgen viste værgudene seg fra sin beste side, klarvær og et par minusgrader. Dermed bar det opp på til samlingsplassen for reinen for å være på plass i god tid før soloppgang. Bilder ble det og spesielt timen rundt soloppgang ga spennende lys og fotoforhold. Målet mitt var å ta bilder med bevegelse, enten panoreringer eller bare bevegelses uskarphet. Under følger noen av bildene.

Klikk på bildene for å se de i større format!





Etter hvert som sola fikk bedre tak og lyset for reinsdyrfotografering ble mer og mer kjedelig gikk jeg over til et litt mindre kryp. Det er nemlig smågnagerår i år og jeg hadde sett flere lemen mellom steinene. Det tok ikke lange tiden før jeg fant en lemen som var litt mer samarbeidsvillig enn de andre, dermed ble det en time på magen i et forsøk i å feste denne lille gnageren til minnebrikka. Ikke helt enkelt, men med litt tålmodighet ble jeg etter hvert belønnet med noen situasjoner.