Istid

Endelig har vi fått noen få og for noen av oss etterlengtede minusgrader. Barfrost og is gjør det lett og ferdes i skogen, alt blir så enkelt når man kan ferdes over myrer og frosne innsjøer uten å gå omveier. Det skjer også magiske ting med lyset så fort tåke og mildvær blir fortreng av høytrykk og kulde. Sola henger lavt over horisonten og kaster lange skygger og skaper spennende reflekser i rimet for de som tar seg tid til å se etter.

Det er også nå det er mulig å skli milevis på turskøyter over speilblank isflater. fem centimeter holder fint en voksen person og ti centimeter er nærmest bombesikkert. Men uansett istykkelse henger ispiggene rundt halsen og i sekken ligger redningslina.

Så uteblir snøen i jula er det bare å finne frem skøytene som er et fullgodt alternativ til ski.

Ønsker alle som er innom bloggen en strålende jul!!

Motlys

På denne tiden av året har kulda normalt festet grepet, noe som gir masse motiver med rim, is, snøkrystaller etc. Men ikke i år nei, bare mildvær og regn. Ikke lett å finne spennende motiver og ikke mye som gir julestemning. Men jeg hadde nå allikevel med meg kamera på en formiddagstur i regnværet. Nærmest som et under sprakk skydekket opp og ga oss noen etterlengtede minutter med lav høstsol. Hele skogen glitret i motlyset.


Prøvde å være litt kreativ og fikk nesten litt julestemning av det glitrende motlyset. Benyttet en 24-70mm på største blenderåpning 2,8 for at refleksene skulle bli runde å fine og manuell fokus for å få motivene ut av fokus. Synes resultatet ble litt artig. Kom gjerne med tilbakemeldinger og synspunkter.

Glomma

Glomma i Sørum ved Bingsfossen. Et tre har blitt tatt av flommen en eller annen gang, kanskje fra forsommerens storflom? Så har det blitt kastet på land her i stryket nedenfor Bingsfossen. Til våren vil den mest sannsynlig bli tatt av flommen på nytt og ført nye kilometer nedstrøms.

Østmarka Naturreservat

Østmarka Naturreservat er et fantastisk villmarksområde bare noen kilometer i luftlinje fra Oslo sentrum. Et fantastisk område med gammel urørt skog og spennende fauna. Det trolske høstværet med svakt lys og tåke vi opplever om dagen gjør det ekstra spennnede og ferdes og fotografere i gammmelskogen.

Områdene rundt Kytetjernene er blant mine favotittflasser i reservatet. 

Østmarka naturreservat er Norges største verneområde i lavlandet Østafjells. Vedtatt opprettet av regjeringen desember 1990 og senere utvidet til nå18km2.

Her deler av den gamle tømmerrenna som ligger langs bekken mellom Nordre Krokvann og Røyrivann.

Størstedelen av reservatet ligger i Rausjømarka og eies av Oslo- , Lørenskog- og Rælingen Kommune . Alle har de heldigvis råd til å la det ligge uberørt. Området er valgt vernet for å bevare den uberørte urskogen med i hovedsak barskog, hvor det i svært liten grad har blitt hogd eller hvert gjort mange tekniske inngrep på flere hundre år. Det heter også i formålet med fredningen at området har plante og dyreliv som er typisk for denne delen av Oslomarka og dermed av særskilt betydning.



Samme som bildet over men litt lengre opp i bekken.



Reservatet strekker seg sørover langs Dæliseterfjorden, østover til Nordbysjøen og langs hele Nordre Krokvann helt ned til Røyrivannskoia. Området har mye vill uberørt skog og en spennende fauna. Det kan være kronglete å ta seg fram, men det er litt av en opplevelse! Urskog, storsteinet ur, steile stup og mengder rotvelt og vindfall preger området.

Fra Nordre Krokvann.

Ta vare på øyeblikkene

Det gjelder å ta vare på øyeblikkene når man driver med naturfoto, lyset og stemningene endrer seg rask og det gjelder å være klar når naturen er det. Kai Jensen har i sin blogg gjort seg opp noen tanker rundt det å ta vare på mulighetene når de byr seg, og jeg kjenner meg godt igjen i hans beskrivelse. For en utenforstående ser jeg nok stresset ut når motivet er bra og lyset i stadig endring. Jeg er høyt og lavt, jobber med å finne rett utsnitt, justere filter, endre vinkel osv. Vet jeg blir utrolig konsentrert og nesten umulig å snakke med når jeg kommer i en sånn modus. Men inni meg kjenner jeg bare ro og glede i disse situasjoner. Ingen ting får meg til å koble av så totalt som når jeg konsentrerer meg om å finne de rette motivene bak kamera. 

Kl 15.59. Blender 16 og 1/4 sek

Bildeserien som blir presentert her er fra Jeløya ved Moss og er tatt i løpet av en time rundt solnedgang søndag 30. oktober. Synes bildene på en fin måte viser hvordan lyset forandrer seg og at det uventet ble som finest når jeg egentlig hadde tenkt å gi meg.

Kl 16.14. Blender 22 og 0,8 sek

Det er 66 minutter mellom første og siste bilde. Bildene rett før solnedgang ga som ventet oransje solnedgangsfarger som ble finere jo nærmere horisonten sola kom. 

Kl 16.22. Blender 22 og 5,2 sek.

Men allerede 10 minutter etter solnedgang var himmelfargen skuffende blass og kjedelig. 20 minutter etter solnedgang var fargene enda kjedeligere, men himmelen hadde gått fra å være lys gul til å få et lite innslag av rødt. 

Kl 16.34. Blender 22 og 16 sek.

Siden fargene og lyset bare ble svakere forberedte jeg meg på å pakke samme å reise hjem. Men mens jeg står med hodet i fotosekken skjer forvandlingen. I løpet av et par minutter farges hele himmelen rød og speiler seg i rullesteinstranda. 

Kl 16.50. Blender 22 og 25 sek.

Kamera og stativ blir raskt montert igjen og kveldens flotteste lys kom uventet nærmere 40 minutter etter solnedgang. Etter et kvarter var det som om noe slo av lysbryteren og den røde himmelen forsvant like brått som den kom. 

Kl 17.05. Blender 16 og 16 sek.

Fisheye – Bare et leketøy?

I kreative stunder har jeg rett som det er savnet å ha et fisheyeobjektiv i fotosekken, men aldri kjøpt noen da jeg har følt at det blir for sært. Men nå som Canon har kommet med en fisheyezoom tenkte jeg at det måtta da være langt mere anvendelig enn en fast fisheye.  



I august 2010 lanserte Canon sin nye EF 8-15mm f/4L USM med 180 graders bildevinkel. Endelig en fisheyezoom som ville ha et bredere bruksområde enn en vanlig fast Fisheye. Men det drøyde nærmere et år før det var tilgjenngelig på det Norske markedet. Men endelig i august kom det nye vidunderet på lager hos FotoVideo og jeg var lynraskt på plass for å sikre meg et eksemplar. Etter den lange ventetiden var forventningene skyhøye når jeg for første gang monterte den på kamera. I starten var det kjempemorsomt å ta nærbilder av familiemedlemmer som ble rare i fjeset og fikk kjempeneser, men denne moroa varte ikke lenge og den første entusiasmen gikk etter hvert over i skuffelse. Jeg konstaterte raskt at fisheye ikke er et objektiv som gir deg kule bilder når det brukes uten mål og mening. Men nå har jeg hatt det noe måneder og setter mer og mer pris på dens særegne egenskaper. Dette er og blir et objektiv for spesielt intresserte og jeg innrømmer at det ikke blir mye brukt. Fordelen er at det får meg til å tenke annerledes og jeg har mange ideer på hva jeg kan bruke det til i tiden fremover.

Her et knippe bilder tatt med Canon EF 8-15mm f/4L USM så langt.    

 

Det endrer seg raskt

Var en liten kveldstur i nærområdet rundt solnedgang idag, men sola var skjult bak ett lett skydekke og lyset var flatt og kjedelig. Dermed satset jeg på å fotografere blader og rennende vann. Men brått endret det hele seg, sola kom til syne noen minutter og plutselig var himmelen et fantastisk skue med sterke farger. Men solnedganger har jeg mange av fra tidligere, så jeg konsentrerte meg heller om fange den fantastiske solnedgangen der den speilet seg i bekken.

Slora Mølle

Høsten har for alvor festet grepet og korte kvelder setter klare begrensninger for en hobbyfotograf. For min egen del løses det med å oppsøke motiver i nærmiljøet for å få utnyttet de korte kveldene. Den siste uka har vi hatt fint vær på Østlandet og spennende lys rundt solned-og soloppgang. Dermed satt jeg av en kveld ved Slorafossen og Slora Mølle i Blaker med kamera på stativ og lange lukkertider.

Møllevirksomheten i Slorafossen er så gammel at ingen sikkert vet hvor lenge, men vi vet at det har vært sagbruk ved Slorafossen helt fra 1500-tallet. Slora som moderne mølle ble anlagt i 1750 av Gudmund Hansen Thoreid. I ungdommen kom han til Hareton i Aurskog som dragon, men som omkring 1740 bosatte seg på Slora. To ganger har Slora mølle brent ned til grunnen. Første gang i 1897 og annen gang i 1908. Slora mølle står i dag slik den ble oppført i 1908 i 2 ½ etasje med ca. 100 m2 gulvflate. Møllas første etasje inneholder trans-misjonene og en frørensemaskin. I annen etasje er det en steinkvern for maling av formel, valsestol og skallemaskin. I lofts-etasjen er sikteanlegget for valsestolen og heisanordningen for kornsekkene. Til anlegget hører det også en dam med demning av betong og naturstein. Fra dammen fører et ca. 35 meter langt trerør ned til turbinen. Olav Kristiansen var siste eier av Slora mølle som han drev helt fram til sin død i 1961.

Legger ut to varianter av samme motiv, et i farge og et i svart / hvitt. Trodde dette skulle være et motiv som ville passe i svart / hvitt, men synes det ble finest i farger. Har brukt Lee filter på begge bilder, 1 stk ND 09 for lengre lukkertid og 1 stk ND 09 gradert for å balansere lyset mellom himmelen og forgrunnen.

Canon Eos 7D. 10-22mm på 10mm. Blender 18 og lukkertid på 12 sekunder. Iso 100



Canon Eos 7D. 10-22mm på 13mm. Blender 13 og lukkertid på 25 sekunder. Iso 100


Kilde: Blaker og Sørum historielag som holder dette flotte kulturminne ved like.

Motlys

Her noen bilder av Moskus på Dovre fra fjellturen tidligere i september. Som nevnt i forrige innlegg fra Rondane hadde vi et fantastisk vær, alt for bra i forhold til å få spennende bilder på dagtid. Så vi bestemte oss for å jobbe med moskus i motlys en ettermiddag/kveld for å få utnyttet det skarpe sollyset. Vi fant en flokk som var på rett sted i terrenget i forhold til solnedgangen en liten times gange fra veien. Så var det bare å vente på at solen skulle få en lavere vinkel for best mulig motlysbilder. Moskusen er et takknemmelig "motlysdyr" med den raggete pelsen sin, og jeg er ganske fornøyd med bildene tatt de siste 10 minuttene før sola gikk ned. Her et lite utvalg...

Det ble såpass kjølig mot solnedgang at dampen når dyrene pustet var godt synlig i motlyset, synes dette ga bildene litt ekstra. Synes spesielt på de to bildene over. 

Rondane

Tradisjonen tro må jeg en tur på fjellet i midten av september. Nyte den klare lufta og gjerne få tatt noen bilder da fjellet normalt står i sin mest fargerike høstprakt på denne tiden. Men i år var det annerledes, det var knapt et blad som fortsatt klarte å klore seg fast. Sommerens og høstens fuktige og tildels vindfulle værtype hadde virkelig satt sitt preg på landskapet. Men været viste seg fra en side jeg knapt har opplevd denne sensommeren, sol fra skyfri himmel og tidvis totalt vindstille. 

 Siden høstfargene var fraværende og sola ga flatt og kjedelig lys på dagen så var det tiden rundt soloppgang og solnedgang som ga spennende fotolys. Bilde over er fra Døråldalen og er tatt bare minutter etter soloppgang.

Over et bilde fra Atnasjømyrene naturreservat som ligger i Atnadalen nord for Atnasjøen.

Alle 3 bildene over er fra Døråldalen. Fant et tre med høstfargede blader, ellers så var landskapet ganske så fargeløst. Men sivet var gult og kom mye bedre frem nå da det slapp å konkurrere mer fargesprakende fjellbjørk.

Nederst to detaljebilder av vann og is. Øverst rim som har blitt til vanndråper som speiler landskapet i morgensola. Nederst, høstløv som skimtes gjennom noen millimeter med is på en vanndam.

Sommerkveld i Bittermarka

Det har blitt litt dårlig med oppdateringer på bloggen gjennom sommeren, men det betyr ikke at jeg ikke har tatt bilder. Nå som høsten har begynt å feste grepet og kveldene blir mørkere blir det tid til å gå gjennom bildene etterhvert. Nå satser jeg på hyppigere oppdateringer med fokus på bildene og forholdsvis lite tekst. Bildene under er tatt i idylliske Bittermarka nord for Trysil den 21. juli, som var en av de sjeldent flotte kveldene denne sommeren.

Begge bildene er tatt med Eos 7D og 10-22mm på 10 mm. Har benyttet HDR og konvertert til svart-hvitt i etterkant. 

Kraftig sugg

Beveren er vår største gnager, men det er vanskelig å forestille seg hvor stor den egentlig er. I vannet ser beveren nesten slank og smidig ut når bare litt av hodet og ryggen er over vannflaten. Men når den kommer på land vil man fort få et helt annet inntrykk. Synes disse to bildene gir litt inntrykk av at en velvoksen bever er en skikkelig kraftig sugg.

I følge Store Norske Leksikon kan en bever bli nærmere 1 meter lang og veie 40 kg, og når du ser en bever som prøver å bevege seg fort på land ser det ikkke akkurat elegant ut. I vann derimot er den i sitt rettte element og kan være under vann i inntil 15 minutter, men til vanlig er den sjelden neddykket mer enn et minutt eller to.